Torsdag 24. april arrangerte Longyearbyen lokalstyre, i samarbeid med Sysselmesteren og NVE en markering for skredet i 2015 og for arbeidet med skredsikring.

Markeringen besto av et arrangement på kulturhuset, og så en minneseremoni ved skredvollen. 

I denne lenken kan du se opptak av arrangementet på kulturhuset

Her kan du lese talen fra lokalstyreleder:

"Klokken 10:20 den 19. desember 2015 dundret tusenvis av tonn med snø inn i de fargerike spisshusene. Longyearbyens kjente landemerke. Spisshusene . Familieboligene.  Selve symbolet på familiesamfunnet, og det vi aldri tenkte på -  som noe annet enn -  trygge og sikre hjem.

Vi kjente alle noen som ble rammet. Flere ble begravd i snømassene. Og vi mistet to umistelige denne dagen. To uerstattelige livstalenter, begge klar for å bygge nye vakre historier, - ble brutalt røska vekk fra oss.

Atle og Nikoline endte sine liv som følge av dødsskredet.

Når en arktisk hovedstad, som da bestod av 2000 mennesker, mister 2 innbyggere og 10 hus, så er det voldsomt. Slikt kan naturligvis ikke måles i tall og tabeller, men for å sette det i perspektiv:
I en annen hovedstad lenger sør, i Oslo, var det ca. 600 000 innbyggere og 300 000 boliger.     I en veldig forenklet omregning skulle en tilsvarende hendelse der bety et tap av 600 personer og mer enn tusen boliger.

Selvfølgelig er ikke dette direkte overførbart – men det forteller likevel litt om dimensjonen på det Longyearbyen opplevde.

Men midt i det dødelige kaoset som oppstod så var det en fantastisk egenskap som raskt ble veldig tydelig. Og det var samhold. Folk samlet seg raskt, og satte i gang. Mange gravde for livet – og med det reddet de liv. Andre gjorde helt uvurderlig innsats på andre hold. Arbeid som kanskje ikke var like synlig – men likeså viktig.  Ordnet boliger, ordnet barnevakter, ordnet samling på ungdomshuset, ordnet varm kaffe, klær, trøst, omsorg. Og noen bare var der – for hverandre. Det er viktig nok det.

I ti år har vi levd med skredsikringsprosjektet. Anleggsmaskiner og helikoptertrafikk har vært en daglig påminnelse om skredet. Folk sov med spader under sengene sine. 

Nå er Sukkertoppen sikret, men minnene skal vi ta med oss videre. 

Det er viktig for oss å minne om at denne muren ikke bare er en sikringsmur, men også et minne om hva som skjedde og hva vi mistet. Et minne om skjørheten i livet.  Men også en påminnelse -  om å minne hverandre på-  at SAMHOLD er viktig. Og nå er det viktigere enn noen gang. La oss hedre minnene om Nikoline og Atle ved å ta vare på hverandre. Ikke ta hverandre for gitt – men beskytte hverandre. Som en mur. 

Om du sjekker litt på Google translate oppdager du fort at ordet “samhold” sannsynligvis er et temmelig Norsk ord. 

De fleste språk oversetter det til enhet – enten det er Dansk, Svensk, Spansk, eller Tysk.Men enhet inneholder jo ikke den varmen som vi legger i ordet samhold. Derimot – går vi til mer eksotiske land blir det mer beskrivende.

På Kinesisk blir samhold til 2 tegn : Gruppe + knute. Mens på Hawai blir oversettelsen: Traktat.

Men vakrest er likevel Vietnamesisk - der blir samhold til tegnene: Beste+ System. Jeg håper at det ikke må nye dødelige ulykker til for å gjøre oss klar over viktigheten av samhold.

Så la oss gjøre som Vietnameserne, og si at samhold er det beste system  La oss gjøre som folket på Hawai og la det bli like viktig som en traktat.

Og la oss i Longyearbyen bygge samholdet like solid som denne sikringsmuren.

Her kan du se video om NVEs sikringsarbeid i Longyearbyen: